Ved Rolf Opdal
først publisert på STI
I fjellet er det ikke alltid så lett å finne ved til kaffebål. Egen stolthet forbyr en også å ta med ved hjemmefra. Det er en grei regel: vi dyrker det enkle friluftsliv, og da skal ikke sekken være tyngre enn nødvendig. Ved skal vi klare å finne hvor vi er. I tillegg er det et viktig sikkerhetsaspekt oppi det her; En skal klare seg med få midler.
De fleste av oss er selvfølgelig godt vant med å fyre opp under kaffekjelen med tørrkvist frå furu. Slik luksus finnner en sjelden i fjellet. Og i alle fall driver en ikke å leter etter slikt. Det er annerledes i skogen. Der ser jeg meg ut hvor det finnes store taller. Særlig på familieturer, og på vinterturer, er slike tre fine. Her vet du at du kan lage stort bål, og blir varm.
Men så var det de gangene en er på snaufjellet da….
Tidligere lette jeg etter tørr-ene på slike steder. Eller tørr vie. Det er det slutt med å gjøre må. Nå fyres med råbjørk, eller hels rå vie (vidje; salix). Og det går helt utmerket. Folk har gjort dette i årtusener. Yngve Ryd beskriver slik bålfyring i den legendariske boka Eld med undertittelen Flammor och glød – samisk eldkonst. Ei bok på godt over 400 sider om å gjøre opp varme! Samene brukte ikke annet. Hvorfor skulle de det? Veden finnes jo overalt. Og hvorfor skulle de tørke veden? Når veden var tørr, var jo ikke de der lengre.
Fyringsteknikk er i grunnen ikke så mye hokus-pokus: Når jeg er i fjellet, har jeg oftest med never. Nevra på bjørkene i fjellbandet er sparsom. Det virker som vinden har tatt med seg det meste av det som er løst. Altså er dette bud 1: Never i sekken! Noen gnuttuer med spik fra gaddrøtter er også fint å ha på luringa. Det trengs så lite. Når en skal tenne bålet: En fin neverbit kan formes til en liggende U, og en tenner inne i u-en. Så stikkes den brennende nevra borti nevra som skal antenne bålet. Dette lar seg gjøre sjøl om det blåser ganske mye.
Ved til et såmmår-bål av råbjørk eller råvie er fryktelig enkelt å samle ihop. Det trengs ikke så store arbeidet, og det går fort. Bjørk fins i skogbandet og i bekkdaler. Via kryper nokså høgt til fjells. Den vokser ofte i nokså store bestander på enkelte steder til fjells, gjerne så tett at du helst går rundt. I bekkdaler er det alltid noe å finne. Lettest er det å rive kvist, og bruke øksa på litt gropere grener og små stammer. Viegrener er enklest å rive med hendene. Alt skal brennes. Et rå-bjørk-bål trenger litt mer ved enn et tørrved-bål. Når du opererer med tørr ved, kan jo bålet være så lite som du vil. Råbjørka trenger litt mer ved i starten. Og det kan godt være bjørkris, med lauvet på. En må gjøre saker og ting enkelt.
Vinterbålet er minst like enkelt. Råbjørka er slik skapt at den brenner best når den er spekt. Særlig det spekte riset brenner godt. Du må for alt i verden ikke finne på å legge spekt bjørk innåt bålet for å tine den. Da tar den mye dårligere fyr. Og som du ser av bildet under trenger ikke råbjørkbålet være særlig stort heller. Men her har vel bålet brent ned, da. Ofte er via nede i snøen, slik at en vel helst velger bjørk på vinters tid. Et sitat frå Eld: «Inte ens på vintern då vi bodde i tältkåta i skogen var vi så förtjusta i att elda torr ved, utan vi eldade hellre råbjørk«, sier Isak Parfa, f 1917. Han var reingjeter hele livet.
Jeg samler litt tørr-ene eller tørr vie til å ha i botn, oppå nevra. De er lett å få fyr på, og da får bålet fart.
Bål av rått virke må ha bra trekk. Det må ha luft. Derfor legger en oftest bålplassen til et fritt og åpent sted. Det kan gjerne være en rabbe. Men dette er selvfølgelig avhengig av hvor mye vind det er på den dagen. Om det blåser mye, vil bålet få mer en nok luft nede i en bekkdal også. Men om det er vindstille, er dette viktig. Da kan det hende at en tenner opp på ei tuve. En kan også legge et par pinner på tvers under bålet, for å få nok trekk. Det er bare fint om ny ved ikke legges direkte i glørne.
Bålstedet er viktig. Det skal absolutt ikke være noen steinring rundt bålet. Hva er hensikten med noe slikt? En bålring blir en synlig rest etter bålet ditt, som blir stående nesten til evig tid. Om alle skulle holde på å lage slike steinringer, ble det tilslutt ikke annet ute i marka. Slutt med det! Det er ekstaarbeid som altså i tillegg etterlater seg en stygg steinring når du har dratt. Det skal vises minst mulig etter deg når du forlater bålstedet. Steinringen hindrer også trekken til bålet.
En legger tilrette nevra i botn, og tørrkvistene oppå, og noe råved. Men en lager ikke til bålet fiks ferdig. Bålet mates etterhvert som det tar fyr.
Veden i bålet legges samme vei. Det kan en godt venne seg til med all ved, for den brenner godt da. Et råved-bål er litt vanskeligere å fyre enn et tørrved-bål. Derfor bør du unngå altfor kroket virke med somlager et «kråkreir» med mye avstand imellom . Grenene du har revet, splittes opp, slik at det ikke er igjen særlig med kvistkløfter. Om det er en liten vindtrekk, legger du veden slik at vinden stryker langs sida av bålet. Vie er av og til utrulig kroket. Da må du kappe kortere. Et bål med mye tomrom inni bålet vil ikke ta fyr. Nevra brinner opp, og antenner noe ris. Men så slokner alt, og du får et svart tomrom inni bålet. Riktig forsmedelig…
- Antakelig et bål av tall-ved
Råbjørk- og råvie-bålet brenner sakte, men lager gode glør. Via lager særlig gode glør, og glør lenge. Slike bål flammer ikke opp, og blir farlig. Det brenner stille og rolig, og må mates jamnt, kanskje med små kvist innimellom, eller noen tørre kvister. Når det glør godt, kan du godt legge ganske større kabber innpå. Du trenger ikke å kløve. Det er unødvendig arbeid. Antakelig er råved av bjørk og vie slik at det lages glør nokså fort også. For ilden blir aldri særlig høg. Noen ganger hender det at en må puste i glørne for å få ild, og en må hjelpe til og legge kvist der det er flammer. Tørr tallved er helt omvendt. Den veden lager mye varme, høge flammer. Men når flammene dør ut, dør glørne fort også. Råbjørk og råvie er altså bedre ved å steke på. Men tallveden er vel raskere kaffevarme. (Aberet er at kjelen soter av tallved.)
Via lager brun-gråe glør til slutt. Og det ser for den ukyndige ut som om bålet er kaldt. Men om du puster i den gråe oska, blir den mørkerau! Og den varmer veldig lenge, mye lenger enn glør fra tørt virke. Bjørkved-glør varmer også lenge. Om du skal steke, er slike glør flotte. Om jeg har fått til en fin glohaug , hender det jeg steker flesk ved å legge det på glørne.
Du må være litt forsiktig når du skal legge sammen ved som ikke ligger rett! Råbjørk og rå vie er annerledes enn tørr. Sjøl om du ser at det ikke har brunnet i den rå veden, kan den være infernalsk varm. Kanskje det brenner i andre enden, og væska inni veden koker. Da blir hele vedstykket varmt, særlig om det er et stort vedstykke som brenner. Ofte kan en se at det koker ut vatn i endeveden.
Et slikt bål tror jeg ville kunne fungere godt inne i lavvoen også. Der kan en jo ikke bruke noe stort tørrved-bål, for det er farlig for teltduken. Samene fyrte helst med råbjørk i teltgamma, slik Yngve Ryd beskriver det fra svensk Lappland. Jeg vil tro at det var likedan i distriktet vårt. Det går jo an å eksperimentere seg fram til å fyre med liten ild. Når du tenner opp blir det mye røk. Særlig om lauvet er litt vått, eller det er rim på riset. Men når en begynner å få til fine glør, blir det ikke særlig med røk. Og glørne holder lenge. Når en da vil ha større varme, puster en i glørne, og legger innpå nytt.
Det rare er at det ikke går an å fyre med rå furu-ved! Det er plent umulig. Av og til har jeg overnatta i kojer der det bare har funtes slik fersk furuved. Det finnes ikke klenere ved. En kan bare gi opp først som sist. Da er det nok lettere å finne bjørkris ute, og håpe at det er nok trekk i omnen til at slik fyring går. Jeg har ikke prøvd, men kanskje det går, om du fyrer med omnsdøra åpen?
Det er nok enklest å øve på råbjørk-fyring på vinteren. Riset tar lettest fyr da. En kan jo forsøke når dagen ikke er så fryktelig kald, og det ikke er rim på bjørka. Pass på å rive riset smått, og legge alt samme vei. Det blir lettere om det er en fin liten vind-trekk. Så nå er det bare å finne en fin tørrabbe der det ikke er for mye snø, og sette igang! Vi som bor på fjellet, må kunne å berge oss på fjellet.
- Fyring med råbjørk
Ved Rolf Opdal
først publisert på STI
I fjellet er det ikke alltid så lett å finne ved til kaffebål. Egen stolthet forbyr en også å ta med ved hjemmefra. Det er en grei regel: vi dyrker det enkle friluftsliv, og da skal ikke sekken være tyngre enn nødvendig. Ved skal vi klare å finne hvor vi er. I tillegg er det et viktig sikkerhetsaspekt oppi det her; En skal klare seg med få midler.
De fleste av oss er selvfølgelig godt vant med å fyre opp under kaffekjelen med tørrkvist frå furu. Slik luksus finnner en sjelden i fjellet. Og i alle fall driver en ikke å leter etter slikt. Det er annerledes i skogen. Der ser jeg meg ut hvor det finnes store taller. Særlig på familieturer, og på vinterturer, er slike tre fine. Her vet du at du kan lage stort bål, og blir varm.
Men så var det de gangene en er på snaufjellet da….
Tidligere lette jeg etter tørr-ene på slike steder. Eller tørr vie. Det er det slutt med å gjøre må. Nå fyres med råbjørk, eller hels rå vie (vidje; salix). Og det går helt utmerket. Folk har gjort dette i årtusener. Yngve Ryd beskriver slik bålfyring i den legendariske boka Eld med undertittelen Flammor och glød – samisk eldkonst. Ei bok på godt over 400 sider om å gjøre opp varme! Samene brukte ikke annet. Hvorfor skulle de det? Veden finnes jo overalt. Og hvorfor skulle de tørke veden? Når veden var tørr, var jo ikke de der lengre.
Fyringsteknikk er i grunnen ikke så mye hokus-pokus: Når jeg er i fjellet, har jeg oftest med never. Nevra på bjørkene i fjellbandet er sparsom. Det virker som vinden har tatt med seg det meste av det som er løst. Altså er dette bud 1: Never i sekken! Noen gnuttuer med spik fra gaddrøtter er også fint å ha på luringa. Det trengs så lite. Når en skal tenne bålet: En fin neverbit kan formes til en liggende U, og en tenner inne i u-en. Så stikkes den brennende nevra borti nevra som skal antenne bålet. Dette lar seg gjøre sjøl om det blåser ganske mye.
Ved til et såmmår-bål av råbjørk eller råvie er fryktelig enkelt å samle ihop. Det trengs ikke så store arbeidet, og det går fort. Bjørk fins i skogbandet og i bekkdaler. Via kryper nokså høgt til fjells. Den vokser ofte i nokså store bestander på enkelte steder til fjells, gjerne så tett at du helst går rundt. I bekkdaler er det alltid noe å finne. Lettest er det å rive kvist, og bruke øksa på litt gropere grener og små stammer. Viegrener er enklest å rive med hendene. Alt skal brennes. Et rå-bjørk-bål trenger litt mer ved enn et tørrved-bål. Når du opererer med tørr ved, kan jo bålet være så lite som du vil. Råbjørka trenger litt mer ved i starten. Og det kan godt være bjørkris, med lauvet på. En må gjøre saker og ting enkelt.
Vinterbålet er minst like enkelt. Råbjørka er slik skapt at den brenner best når den er spekt. Særlig det spekte riset brenner godt. Du må for alt i verden ikke finne på å legge spekt bjørk innåt bålet for å tine den. Da tar den mye dårligere fyr. Og som du ser av bildet under trenger ikke råbjørkbålet være særlig stort heller. Men her har vel bålet brent ned, da. Ofte er via nede i snøen, slik at en vel helst velger bjørk på vinters tid. Et sitat frå Eld: «Inte ens på vintern då vi bodde i tältkåta i skogen var vi så förtjusta i att elda torr ved, utan vi eldade hellre råbjørk«, sier Isak Parfa, f 1917. Han var reingjeter hele livet.
Jeg samler litt tørr-ene eller tørr vie til å ha i botn, oppå nevra. De er lett å få fyr på, og da får bålet fart.
Bål av rått virke må ha bra trekk. Det må ha luft. Derfor legger en oftest bålplassen til et fritt og åpent sted. Det kan gjerne være en rabbe. Men dette er selvfølgelig avhengig av hvor mye vind det er på den dagen. Om det blåser mye, vil bålet få mer en nok luft nede i en bekkdal også. Men om det er vindstille, er dette viktig. Da kan det hende at en tenner opp på ei tuve. En kan også legge et par pinner på tvers under bålet, for å få nok trekk. Det er bare fint om ny ved ikke legges direkte i glørne.
Bålstedet er viktig. Det skal absolutt ikke være noen steinring rundt bålet. Hva er hensikten med noe slikt? En bålring blir en synlig rest etter bålet ditt, som blir stående nesten til evig tid. Om alle skulle holde på å lage slike steinringer, ble det tilslutt ikke annet ute i marka. Slutt med det! Det er ekstaarbeid som altså i tillegg etterlater seg en stygg steinring når du har dratt. Det skal vises minst mulig etter deg når du forlater bålstedet. Steinringen hindrer også trekken til bålet.
En legger tilrette nevra i botn, og tørrkvistene oppå, og noe råved. Men en lager ikke til bålet fiks ferdig. Bålet mates etterhvert som det tar fyr.
Veden i bålet legges samme vei. Det kan en godt venne seg til med all ved, for den brenner godt da. Et råved-bål er litt vanskeligere å fyre enn et tørrved-bål. Derfor bør du unngå altfor kroket virke med somlager et «kråkreir» med mye avstand imellom . Grenene du har revet, splittes opp, slik at det ikke er igjen særlig med kvistkløfter. Om det er en liten vindtrekk, legger du veden slik at vinden stryker langs sida av bålet. Vie er av og til utrulig kroket. Da må du kappe kortere. Et bål med mye tomrom inni bålet vil ikke ta fyr. Nevra brinner opp, og antenner noe ris. Men så slokner alt, og du får et svart tomrom inni bålet. Riktig forsmedelig…
- Antakelig et bål av tall-ved
Råbjørk- og råvie-bålet brenner sakte, men lager gode glør. Via lager særlig gode glør, og glør lenge. Slike bål flammer ikke opp, og blir farlig. Det brenner stille og rolig, og må mates jamnt, kanskje med små kvist innimellom, eller noen tørre kvister. Når det glør godt, kan du godt legge ganske større kabber innpå. Du trenger ikke å kløve. Det er unødvendig arbeid. Antakelig er råved av bjørk og vie slik at det lages glør nokså fort også. For ilden blir aldri særlig høg. Noen ganger hender det at en må puste i glørne for å få ild, og en må hjelpe til og legge kvist der det er flammer. Tørr tallved er helt omvendt. Den veden lager mye varme, høge flammer. Men når flammene dør ut, dør glørne fort også. Råbjørk og råvie er altså bedre ved å steke på. Men tallveden er vel raskere kaffevarme. (Aberet er at kjelen soter av tallved.)
Via lager brun-gråe glør til slutt. Og det ser for den ukyndige ut som om bålet er kaldt. Men om du puster i den gråe oska, blir den mørkerau! Og den varmer veldig lenge, mye lenger enn glør fra tørt virke. Bjørkved-glør varmer også lenge. Om du skal steke, er slike glør flotte. Om jeg har fått til en fin glohaug , hender det jeg steker flesk ved å legge det på glørne.
Du må være litt forsiktig når du skal legge sammen ved som ikke ligger rett! Råbjørk og rå vie er annerledes enn tørr. Sjøl om du ser at det ikke har brunnet i den rå veden, kan den være infernalsk varm. Kanskje det brenner i andre enden, og væska inni veden koker. Da blir hele vedstykket varmt, særlig om det er et stort vedstykke som brenner. Ofte kan en se at det koker ut vatn i endeveden.
Et slikt bål tror jeg ville kunne fungere godt inne i lavvoen også. Der kan en jo ikke bruke noe stort tørrved-bål, for det er farlig for teltduken. Samene fyrte helst med råbjørk i teltgamma, slik Yngve Ryd beskriver det fra svensk Lappland. Jeg vil tro at det var likedan i distriktet vårt. Det går jo an å eksperimentere seg fram til å fyre med liten ild. Når du tenner opp blir det mye røk. Særlig om lauvet er litt vått, eller det er rim på riset. Men når en begynner å få til fine glør, blir det ikke særlig med røk. Og glørne holder lenge. Når en da vil ha større varme, puster en i glørne, og legger innpå nytt.
Det rare er at det ikke går an å fyre med rå furu-ved! Det er plent umulig. Av og til har jeg overnatta i kojer der det bare har funtes slik fersk furuved. Det finnes ikke klenere ved. En kan bare gi opp først som sist. Da er det nok lettere å finne bjørkris ute, og håpe at det er nok trekk i omnen til at slik fyring går. Jeg har ikke prøvd, men kanskje det går, om du fyrer med omnsdøra åpen?
Det er nok enklest å øve på råbjørk-fyring på vinteren. Riset tar lettest fyr da. En kan jo forsøke når dagen ikke er så fryktelig kald, og det ikke er rim på bjørka. Pass på å rive riset smått, og legge alt samme vei. Det blir lettere om det er en fin liten vind-trekk. Så nå er det bare å finne en fin tørrabbe der det ikke er for mye snø, og sette igang! Vi som bor på fjellet, må kunne å berge oss på fjellet.
For kurs og andre opplegg sjekk ut www.raaroros.no eller www.norskmestring.no
