Becoming a part of the responsible tourism business.

Raw Røros is Participating in the sustainable tourism conference in Røros. Inspiring listening to people like Justin Francis putting content into the word.. it is good to see that raw is on the right path in developing and offering our services and products to people who want to experience Røros and the nature around.. Working on the goal to make people change i am certain that Røros and the raw nature around us is a very good place to do so. Looking at the inernasjonal trends and knowing that authenticity is what people really want the conference was inspiiring and motivating..

In spring 2012 we ar also going to be the first ecotourism company in the center of Røros.. In collaboration with Ketil Reitan and Alaskan Huskey tours wich also is a certified ecoturism company the both of us is going to do all we can and be well fint to meet the increased populariuty in RØros as a destination.

Sustainable tourism is a good thing and im looking forward to put more content to it in Røros and Trøndelag.

Check out more at http://www.raaroros.no/en/ecoturism-sustainabletourism-roros-history-nature

 

Reklamer

Storskarven 1265 moh

Storskarven er et signaturfjell. Den vises alltid godt mot horisonten i nord, når en beveger seg i litt høgereliggende strøk ved Røros. Konturen er karakteristisk; som et enslig skjær, med en skinnende side mot sør. Det ruver godt over de andre fjella nordom Aursunden.

 

Umiskjennelige Storskarven

Nå er det fint i fjellom! Når jeg klarer å kare meg til topps og nedatt på i underkant av 5 timer, vil det si at føret er ganske bra. Stort sett er jo Skarv-turen enkelt fjellterreng.

Jeg starter ved Naustervollen, og går opp i snaufjellet nesten med en gang. Så passeres Stenbuberget, og en følger den slake hellinga innover mot Storskarven. Denne delen er den mest ensformige. En har samme utsikt hele tida, og Skarven synes aldri å komme nærmere! Siste del oppover er nesten skummel, syns jeg. De fleste går opp midt på den bratte sida, og det går da nogenlunde. Det legger seg ikke store fonner her, og enkelte sten-nabber stikker opp av snøen. Det er skikkelig bratt opp mot toppen, før det flater ut på slutten. Enkelte steder er vanskelig å vende skiene, og en er avhengig av stålkanter for å få godt feste. Om en glir, seiler en i vei langt!

Vestsida av Skarven er enklere, for der er det slakere og mer stenet. Men om en skal gå opp med skiene på, er det best midt på. (De fleste setter vel fra seg skiene før det blir for bratt.)

Nedfarten er heller ikke så svært behagelig. En får bruke baksida av fjellet, og krysse seg ned. Så må en gli til framsida på et et eller annet sett. Stort sett gjør jeg nedfarten slik at jeg kommer fram på vestsida. Men det er like greit å bruke østsida, bare en unngår de fæle hengfonnene en finner der. Utpå vårparten har disse rast ut, store som hus.

 

Frå toppen, mot sør

Varden. Ålen i bakgrunnen

Kassa ved varden. Sylan bakom

Ei vindblåst grop like før Storskarven

Svartåsen

 

Svartåsen. Bak: Osthåmmåren, Brannfjellet, Klettan

 

Ved Rolf Opdal

Det fins mange Svartåser. Dagens Svartås ligg tett før Skåkåsen.

Et nokså gjennomtråla terreng frå før, men det er alltid noe nytt å sjå. En skal ikke finne på så lange avviket fra allminnelig rute før det blir nokså nytt.

Alt landskap er besjela. Og jo mer en vet om det, jo mer besjela blir det. Når jeg passerer Skåkåsgruva er det umulig å ikke forestille seg at her var det folk på arbeid. Og de hadde også ei lita bergstue til å overnatte i, og kanskje også en stall. Jeg har sett restene av et hus her. Veltene er ikke store, så det ble ikke noe særlig til drift av det. «Mer et skjerp», sa Sverre Ødegaard til meg. Vet noen mer om denne vesle gruva? Jeg har aldri sett noe skriftlig om denne. Synnafor Skåkåsgruva ligg Salvefloen, torv-tak for Salvean utpå Hagaen før 1900. (Jeg har en vest og et tørkle etter Salve-Petter, som sikkert drev på her. Også dette kan jeg forestille meg.) De setra innpå Skåkåsen, på den vollen som har bruksnr 132/238. Det er første vollen en kommer til innmed Skåkåsvollan. Salverabben ligg i skiløypa innover til Skåkåsen. Peder Gullikstad skriver om dette i Fjellfolk 7, 1982.

 

Her omtrent var Skåkåsgruva

På utsida av Svartåsen går ei sti-lei, og jeg kom på at jeg skulle sjå om denne vistes. Og det gjorde den faktisk, utrulig nok. Det så ikke håplaust gjenvokst ut. I sørenden kommer stien innpå sjølve Skåkåsveien, omtrent der det er et lite grustak attmed veien, like sør for Svartåsen. Denne stien har flott utsikt utover Stikkjildalen. Talla jeg satt attmed ligger like ved denne stien. Nordover går stien helt åt Stikkjildalsvollan. Den første utunder Litjhåmmårendelen av stien blir brukt. Og om vinteren hender det at det går skiløype utover etter denne leia. Da tar løypa av Skåkåsveien ved kloppa over Storbekken (Svartåsbekken), og går utover langs bekken. Stien er tegna inn på kartet meg grønn strek.

Føret er merkelig nå. En søkk litt nedi i skoglendet, men ikke mer enn 15-20 cm, og ofte mindre enn det. Men i åpent lende er laussnøen blåst bort, og det er igjen en hard, glassert flate. Antakelig etterlatenskaper etter plussgradene først i uka. Av og til er overflata hard som skare, men oftest bryter en denne flata. Da er det ikke særlig godt å gå.

 

I Stendalen

Far og sønn

Vi var mye ute når jeg var liten. Fant på altmulig rart. Det er jo helt naturlig når man vokser opp på en liten plass tett på naturen.

Når man i tillegg er glad i bøker og David Crockett er din store helt så ligger alt til rette for at man skal bli glad i denne formen for aktivitet.

I dag er  alternativene så mange og det å bare være ute har fått hard konkurranse fra andre aktiviteter.Min sønn er 10 år og har alltid likt å være ute.  Jeg ser på  det som min plikt som far å lære barna å ferdes ute i naturen.  Så siden barna har vært små har vi vært fokusert på at dette med tur skal være en positiv opplevelse. Akkurat passe lengde, akkurat passe mat og akkurat passe med klær, men samtidig kjenne på at vi er litt «gosliten». Små detaljer teller.

Denne helgen passet det sånn at bare far og sønn skulle på tur. Bløtt føre, så valg av turmål var vesentlig for at poden skulle få en god opplevelse. Etter vurdering av de utallige alteranativene vi har når vi bor på Røros  var alternativet klart. Vi fikk låne ei privat bu som lå i overkant av 3 kilometer fra vei.

Planen var klar. Vi skulle på tur!  Deilig å ha noe å se fram til. For oss er planlegginga mye av moroa. Dette var vår greie og dette skulle vi bestemme sammen. Hva skulle vi spise? Hvor mye klær skulle vi ha med? Hvor tungt skulle vi bære? Alt snakket og planleggingen medførte selvsagt at vi gledet oss enda mere.

På slike turer sparer jeg aldri på kruttet når det gjelder mat og og kos. Vi hadde med pulk og denne gangen skulle og gutten bære en ganske stor sekk. Spennende å  teste hvordan det gikk. …

Skyssen dro og vi var klare å ta fatt på turen. Vi dro ganske sent slik at føret kanskje skulle bære oss godt. Det tok moder jord ikke hensyn til. Det var bløtt og gjennomslagsføre. Men for en steming! Glade etter å ha kommet oss avgårde etter alt snakket og forberedelsene.

Dette var ukjent terreng for oss så kart og kompass og gps var med.  Mens vi gikk så vi på kartet og prøvde å finne igjen ting i terrenget … Høyspentledninger er alltid fine ledelinjer.

Gjennomslagsføre er ikke alltid like morro når du går utenfor spor. Plutselig detter man ned 40-70 cm. Det medførte selvsagt at jeg knakk skia! Mine trofaste følgesvenner i 15 år hadde tatt kvelden. Tiden var moden så det ga meg bare et ekstra puff til å skaffe nye.

Var sekken tung? Langt ifra. Når man er skikkelig motivert og tent er det vanskelig å kjenne tyngden. Godt humør og lettbeint stemning.

Vi hadde ikke fått anvist eksakte posisjoner til bua, men etter 2, 5 timer i motbakke kom vi endelig fram.Bua var helt perfekt. Helt enkel men med alt det nødvendige.. Vi hadde med vann og ved og etter kort tid var det godt og varmt. På menyen stod biff, noen grønnsaker og maiskolber. Etterhvert kjente vi roen senke seg. Det virker som om noe blir dradd ut av kroppen din og alt du føler er velvære. HELT stille ute. Vi veksler på å komme med superlativer «deilig» «dette er bra» » konge» » vi er heldige».

Ikke en lyd! Bare oss to. Være sammen og snakke om løst og fast. Føler egentlig at man aldri  får gjort det nok med barna. Slutter heller aldri å forundre meg over at de har akkurat like stort behov for å koble av som oss voksne har. Vi er ihvertfall 100 % i øyeblikket på disse turene.

Kvelden kom fort og vi sovnet godt begge to.

Til frokost skulle vi lage noe nytt. Grove pannebrød. .. Det tørre var blandet hjemme så nå var det bare å tilsette vann og smør. Flytende bremykt funker godt i felten. Steking av brød og koking av svart kaffe. Frokosten smakte fortreffelig ( all mat smaker egentlig godt når man er ute) og kaffen var selvsagt kruttsterk. Poden fikk smake litt svartkaffe men synes det smakte FÆLT. At du klarer? 

Etter frokost var kart og kompass leksjon klar. 10 år er en fin alder og det overrasker meg hvor lærenem  barn er. Så lenge vi behandler dem som oppegående og tar dem på alvor så både skjønner og klarer de mere enn vi voksne tror. Så i tilfelle her og. Vi innleder med       rutenett og generelt om kart og himmleretninger.  Rutetilvisning satt etter 3-4 gjennomføringer. Hensikten er ikke at jeg skal fortelle hvor mye jeg kan, men at han skal skjønne grunnprinsippene og å bli motivert til å skjønne nytten av kart og kompass.

Med kompasset rundt halsen hadde vi tatt ut kursen mot punktet vi skulle bli plukket opp.

Turen ned gikk som en drøm i 9 varmegrader. Mange bare partier.

Synes uten tvil livet utenom stien eller scootersporet er best. Hvor skal vi gå for å komme fram kjappest? Hvor er det lettest? Hvor bærer sneen? Slike valg mener jeg gjør turen rikere, til sammenligning med å følge sporet eller stien noen har gått før oss. Dette gjelder spesielt på ski. I barmarksperioden synes jeg stiene er morsomme fordi man kan undre hvor lenge denne stien har eksitert, hvem som har gått her før oss og hvilke ærender de hadde.

Vel framme var vi strålende fornøyd og sier det vi alltid sier når vi har vært på tur. – Vi skulle vært lengre og dette skal vi gjøre igjen. Årlig far og sønn er herved vedtatt. Det blir en tradisjon.

Neste tur blir i telt. Da blir resten av gjengen med. Vi gleder oss allerede.

www.norskmestring.no være aktulle å ta en titt på.

Fyring med Rå Bjørk og vie

Fyring med råbjørk

Ved Rolf Opdal

først publisert på STI

I fjellet er det ikke alltid så lett å finne ved til kaffebål. Egen stolthet forbyr en også å ta med ved hjemmefra. Det er en grei regel: vi dyrker det enkle friluftsliv, og da skal ikke sekken være tyngre enn nødvendig. Ved skal vi klare å finne hvor vi er. I tillegg er det et viktig sikkerhetsaspekt oppi det her; En skal klare seg med få midler.

De fleste av oss er selvfølgelig godt vant med å fyre opp under kaffekjelen med tørrkvist frå furu. Slik luksus finnner en sjelden i fjellet. Og i alle fall driver en ikke å leter etter slikt. Det er annerledes i skogen. Der ser jeg meg ut hvor det finnes store taller. Særlig på familieturer, og på vinterturer, er slike tre fine. Her vet du at du kan lage stort bål, og blir varm.

Men så var det de gangene en er på snaufjellet da….

Tidligere lette jeg etter tørr-ene på slike steder. Eller tørr vie. Det er det slutt med å gjøre må. Nå fyres med råbjørk, eller hels rå vie (vidje; salix). Og det går helt utmerket. Folk har gjort dette i årtusener. Yngve Ryd beskriver slik bålfyring i den legendariske boka Eld med undertittelen Flammor och glød – samisk eldkonst. Ei bok på godt over 400 sider om å gjøre opp varme! Samene brukte ikke annet. Hvorfor skulle de det? Veden finnes jo overalt. Og hvorfor skulle de tørke veden? Når veden var tørr, var jo ikke de der lengre.

Fyringsteknikk er i grunnen ikke så mye hokus-pokus: Når jeg er i fjellet, har jeg oftest med never. Nevra på bjørkene i fjellbandet er sparsom. Det virker som vinden har tatt med seg det meste av det som er løst. Altså er dette bud 1: Never i sekken! Noen gnuttuer med spik fra gaddrøtter er også fint å ha på luringa. Det trengs så lite. Når en skal tenne bålet: En fin neverbit kan formes til en liggende U, og en tenner inne i u-en. Så stikkes den brennende nevra borti nevra som skal antenne bålet. Dette lar seg gjøre sjøl om det blåser ganske mye.

Ved til et såmmår-bål av råbjørk eller råvie er fryktelig enkelt å samle ihop. Det trengs ikke så store arbeidet, og det går fort. Bjørk fins i skogbandet og i bekkdaler. Via kryper nokså høgt til fjells. Den vokser ofte i nokså store bestander på enkelte steder til fjells, gjerne så tett at du helst går rundt. I bekkdaler er det alltid noe å finne. Lettest er det å rive kvist, og bruke øksa på litt gropere grener og små stammer. Viegrener er enklest å rive med hendene. Alt skal brennes. Et rå-bjørk-bål trenger litt mer ved enn et tørrved-bål. Når du opererer med tørr ved, kan jo bålet være så lite som du vil. Råbjørka trenger litt mer ved i starten. Og det kan godt være bjørkris, med lauvet på. En må gjøre saker og ting enkelt.

Vinterbålet er minst like enkelt. Råbjørka er slik skapt at den brenner best når den er spekt. Særlig det spekte riset brenner godt. Du må for alt i verden ikke finne på å legge spekt bjørk innåt bålet for å tine den. Da tar den mye dårligere fyr. Og som du ser av bildet under trenger ikke råbjørkbålet være særlig stort heller. Men her har vel bålet brent ned, da. Ofte er via nede i snøen, slik at en vel helst velger bjørk på vinters tid. Et sitat frå Eld: «Inte ens på vintern då vi bodde i tältkåta i skogen var vi så förtjusta i att elda torr ved, utan vi eldade hellre råbjørk«, sier Isak Parfa, f 1917. Han var reingjeter hele livet.

Jeg samler litt tørr-ene eller tørr vie til å ha i botn, oppå nevra. De er lett å få fyr på, og da får bålet fart.

Bål av rått virke må ha bra trekk. Det må ha luft. Derfor legger en oftest bålplassen til et fritt og åpent sted. Det kan gjerne være en rabbe. Men dette er selvfølgelig avhengig av hvor mye vind det er på den dagen. Om det blåser mye, vil bålet få mer en nok luft nede i en bekkdal også. Men om det er vindstille, er dette viktig. Da kan det hende at en tenner opp på ei tuve. En kan også legge et par pinner på tvers under bålet, for å få nok trekk. Det er bare fint om ny ved ikke legges direkte i glørne.

Bålstedet er viktig. Det skal absolutt ikke være noen steinring rundt bålet. Hva er hensikten med noe slikt? En bålring blir en synlig rest etter bålet ditt, som blir stående nesten til evig tid. Om alle skulle holde på å lage slike steinringer, ble det tilslutt ikke annet ute i marka. Slutt med det! Det er ekstaarbeid som altså i tillegg etterlater seg en stygg steinring når du har dratt. Det skal vises minst mulig etter deg når du forlater bålstedet. Steinringen hindrer også trekken til bålet.

En legger tilrette nevra i botn, og tørrkvistene oppå, og noe råved. Men en lager ikke til bålet fiks ferdig. Bålet mates etterhvert som det tar fyr.

Veden i bålet legges samme vei. Det kan en godt venne seg til med all ved, for den brenner godt da. Et råved-bål er litt vanskeligere å fyre enn et tørrved-bål. Derfor bør du unngå altfor kroket virke med somlager et «kråkreir» med mye avstand imellom . Grenene du har revet, splittes opp, slik at det ikke er igjen særlig med kvistkløfter. Om det er en liten vindtrekk, legger du veden slik at vinden stryker langs sida av bålet. Vie er av og til utrulig kroket. Da må du kappe kortere. Et bål med mye tomrom inni bålet vil ikke ta fyr. Nevra brinner opp, og antenner noe ris. Men så slokner alt, og du får et svart tomrom inni bålet. Riktig forsmedelig…

Antakelig et bål av tall-ved

Råbjørk- og råvie-bålet brenner sakte, men lager gode glør. Via lager særlig gode glør, og glør lenge. Slike bål flammer ikke opp, og blir farlig. Det brenner stille og rolig, og må mates jamnt, kanskje med små kvist innimellom, eller noen tørre kvister. Når det glør godt, kan du godt legge ganske større kabber innpå. Du trenger ikke å kløve. Det er unødvendig arbeid. Antakelig er råved av bjørk og vie slik at det lages glør nokså fort også. For ilden blir aldri særlig høg. Noen ganger hender det at en må puste i glørne for å få ild, og en må hjelpe til og legge kvist der det er flammer. Tørr tallved er helt omvendt. Den veden lager mye varme, høge flammer. Men når flammene dør ut, dør glørne fort også. Råbjørk og råvie er altså bedre ved å steke på. Men tallveden er vel raskere kaffevarme. (Aberet er at kjelen soter av tallved.)

Via lager brun-gråe glør til slutt. Og det ser for den ukyndige ut som om bålet er kaldt. Men om du puster i den gråe oska, blir den mørkerau! Og den varmer veldig lenge, mye lenger enn glør fra tørt virke. Bjørkved-glør varmer også lenge. Om du skal steke, er slike glør flotte. Om jeg har fått til en fin glohaug , hender det jeg steker flesk ved å legge det på glørne.

Du må være litt forsiktig når du skal legge sammen ved som ikke ligger rett! Råbjørk og rå vie er annerledes enn tørr. Sjøl om du ser at det ikke har brunnet i den rå veden, kan den være infernalsk varm. Kanskje det brenner i andre enden, og væska inni veden koker. Da blir hele vedstykket varmt, særlig om det er et stort vedstykke som brenner. Ofte kan en se at det koker ut vatn i endeveden.

Et slikt bål tror jeg ville kunne fungere godt inne i lavvoen også. Der kan en jo ikke bruke noe stort tørrved-bål, for det er farlig for teltduken. Samene fyrte helst med råbjørk i teltgamma, slik Yngve Ryd beskriver det fra svensk Lappland. Jeg vil tro at det var likedan i distriktet vårt. Det går jo an å eksperimentere seg fram til å fyre med liten ild. Når du tenner opp blir det mye røk. Særlig om lauvet er litt vått, eller det er rim på riset. Men når en begynner å få til fine glør, blir det ikke særlig med røk. Og glørne holder lenge. Når en da vil ha større varme, puster en i glørne, og legger innpå nytt.

Det rare er at det ikke går an å fyre med rå furu-ved! Det er plent umulig. Av og til har jeg overnatta i kojer der det bare har funtes slik fersk furuved. Det finnes ikke klenere ved. En kan bare gi opp først som sist. Da er det nok lettere å finne bjørkris ute, og håpe at det er nok trekk i omnen til at slik fyring går. Jeg har ikke prøvd, men kanskje det går, om du fyrer med omnsdøra åpen?

Det er nok enklest å øve på råbjørk-fyring på vinteren. Riset tar lettest fyr da. En kan jo forsøke når dagen ikke er så fryktelig kald, og det ikke er rim på bjørka. Pass på å rive riset smått, og legge alt samme vei. Det blir lettere om det er en fin liten vind-trekk. Så nå er det bare å finne en fin tørrabbe der det ikke er for mye snø, og sette igang! Vi som bor på fjellet, må kunne å berge oss på fjellet.

Fyring med råbjørk

Ved Rolf Opdal

først publisert på STI

I fjellet er det ikke alltid så lett å finne ved til kaffebål. Egen stolthet forbyr en også å ta med ved hjemmefra. Det er en grei regel: vi dyrker det enkle friluftsliv, og da skal ikke sekken være tyngre enn nødvendig. Ved skal vi klare å finne hvor vi er. I tillegg er det et viktig sikkerhetsaspekt oppi det her; En skal klare seg med få midler.

De fleste av oss er selvfølgelig godt vant med å fyre opp under kaffekjelen med tørrkvist frå furu. Slik luksus finnner en sjelden i fjellet. Og i alle fall driver en ikke å leter etter slikt. Det er annerledes i skogen. Der ser jeg meg ut hvor det finnes store taller. Særlig på familieturer, og på vinterturer, er slike tre fine. Her vet du at du kan lage stort bål, og blir varm.

Men så var det de gangene en er på snaufjellet da….

Tidligere lette jeg etter tørr-ene på slike steder. Eller tørr vie. Det er det slutt med å gjøre må. Nå fyres med råbjørk, eller hels rå vie (vidje; salix). Og det går helt utmerket. Folk har gjort dette i årtusener. Yngve Ryd beskriver slik bålfyring i den legendariske boka Eld med undertittelen Flammor och glød – samisk eldkonst. Ei bok på godt over 400 sider om å gjøre opp varme! Samene brukte ikke annet. Hvorfor skulle de det? Veden finnes jo overalt. Og hvorfor skulle de tørke veden? Når veden var tørr, var jo ikke de der lengre.

Fyringsteknikk er i grunnen ikke så mye hokus-pokus: Når jeg er i fjellet, har jeg oftest med never. Nevra på bjørkene i fjellbandet er sparsom. Det virker som vinden har tatt med seg det meste av det som er løst. Altså er dette bud 1: Never i sekken! Noen gnuttuer med spik fra gaddrøtter er også fint å ha på luringa. Det trengs så lite. Når en skal tenne bålet: En fin neverbit kan formes til en liggende U, og en tenner inne i u-en. Så stikkes den brennende nevra borti nevra som skal antenne bålet. Dette lar seg gjøre sjøl om det blåser ganske mye.

Ved til et såmmår-bål av råbjørk eller råvie er fryktelig enkelt å samle ihop. Det trengs ikke så store arbeidet, og det går fort. Bjørk fins i skogbandet og i bekkdaler. Via kryper nokså høgt til fjells. Den vokser ofte i nokså store bestander på enkelte steder til fjells, gjerne så tett at du helst går rundt. I bekkdaler er det alltid noe å finne. Lettest er det å rive kvist, og bruke øksa på litt gropere grener og små stammer. Viegrener er enklest å rive med hendene. Alt skal brennes. Et rå-bjørk-bål trenger litt mer ved enn et tørrved-bål. Når du opererer med tørr ved, kan jo bålet være så lite som du vil. Råbjørka trenger litt mer ved i starten. Og det kan godt være bjørkris, med lauvet på. En må gjøre saker og ting enkelt.

Vinterbålet er minst like enkelt. Råbjørka er slik skapt at den brenner best når den er spekt. Særlig det spekte riset brenner godt. Du må for alt i verden ikke finne på å legge spekt bjørk innåt bålet for å tine den. Da tar den mye dårligere fyr. Og som du ser av bildet under trenger ikke råbjørkbålet være særlig stort heller. Men her har vel bålet brent ned, da. Ofte er via nede i snøen, slik at en vel helst velger bjørk på vinters tid. Et sitat frå Eld: «Inte ens på vintern då vi bodde i tältkåta i skogen var vi så förtjusta i att elda torr ved, utan vi eldade hellre råbjørk«, sier Isak Parfa, f 1917. Han var reingjeter hele livet.

Jeg samler litt tørr-ene eller tørr vie til å ha i botn, oppå nevra. De er lett å få fyr på, og da får bålet fart.

Bål av rått virke må ha bra trekk. Det må ha luft. Derfor legger en oftest bålplassen til et fritt og åpent sted. Det kan gjerne være en rabbe. Men dette er selvfølgelig avhengig av hvor mye vind det er på den dagen. Om det blåser mye, vil bålet få mer en nok luft nede i en bekkdal også. Men om det er vindstille, er dette viktig. Da kan det hende at en tenner opp på ei tuve. En kan også legge et par pinner på tvers under bålet, for å få nok trekk. Det er bare fint om ny ved ikke legges direkte i glørne.

Bålstedet er viktig. Det skal absolutt ikke være noen steinring rundt bålet. Hva er hensikten med noe slikt? En bålring blir en synlig rest etter bålet ditt, som blir stående nesten til evig tid. Om alle skulle holde på å lage slike steinringer, ble det tilslutt ikke annet ute i marka. Slutt med det! Det er ekstaarbeid som altså i tillegg etterlater seg en stygg steinring når du har dratt. Det skal vises minst mulig etter deg når du forlater bålstedet. Steinringen hindrer også trekken til bålet.

En legger tilrette nevra i botn, og tørrkvistene oppå, og noe råved. Men en lager ikke til bålet fiks ferdig. Bålet mates etterhvert som det tar fyr.

Veden i bålet legges samme vei. Det kan en godt venne seg til med all ved, for den brenner godt da. Et råved-bål er litt vanskeligere å fyre enn et tørrved-bål. Derfor bør du unngå altfor kroket virke med somlager et «kråkreir» med mye avstand imellom . Grenene du har revet, splittes opp, slik at det ikke er igjen særlig med kvistkløfter. Om det er en liten vindtrekk, legger du veden slik at vinden stryker langs sida av bålet. Vie er av og til utrulig kroket. Da må du kappe kortere. Et bål med mye tomrom inni bålet vil ikke ta fyr. Nevra brinner opp, og antenner noe ris. Men så slokner alt, og du får et svart tomrom inni bålet. Riktig forsmedelig…

Antakelig et bål av tall-ved

Råbjørk- og råvie-bålet brenner sakte, men lager gode glør. Via lager særlig gode glør, og glør lenge. Slike bål flammer ikke opp, og blir farlig. Det brenner stille og rolig, og må mates jamnt, kanskje med små kvist innimellom, eller noen tørre kvister. Når det glør godt, kan du godt legge ganske større kabber innpå. Du trenger ikke å kløve. Det er unødvendig arbeid. Antakelig er råved av bjørk og vie slik at det lages glør nokså fort også. For ilden blir aldri særlig høg. Noen ganger hender det at en må puste i glørne for å få ild, og en må hjelpe til og legge kvist der det er flammer. Tørr tallved er helt omvendt. Den veden lager mye varme, høge flammer. Men når flammene dør ut, dør glørne fort også. Råbjørk og råvie er altså bedre ved å steke på. Men tallveden er vel raskere kaffevarme. (Aberet er at kjelen soter av tallved.)

Via lager brun-gråe glør til slutt. Og det ser for den ukyndige ut som om bålet er kaldt. Men om du puster i den gråe oska, blir den mørkerau! Og den varmer veldig lenge, mye lenger enn glør fra tørt virke. Bjørkved-glør varmer også lenge. Om du skal steke, er slike glør flotte. Om jeg har fått til en fin glohaug , hender det jeg steker flesk ved å legge det på glørne.

Du må være litt forsiktig når du skal legge sammen ved som ikke ligger rett! Råbjørk og rå vie er annerledes enn tørr. Sjøl om du ser at det ikke har brunnet i den rå veden, kan den være infernalsk varm. Kanskje det brenner i andre enden, og væska inni veden koker. Da blir hele vedstykket varmt, særlig om det er et stort vedstykke som brenner. Ofte kan en se at det koker ut vatn i endeveden.

Et slikt bål tror jeg ville kunne fungere godt inne i lavvoen også. Der kan en jo ikke bruke noe stort tørrved-bål, for det er farlig for teltduken. Samene fyrte helst med råbjørk i teltgamma, slik Yngve Ryd beskriver det fra svensk Lappland. Jeg vil tro at det var likedan i distriktet vårt. Det går jo an å eksperimentere seg fram til å fyre med liten ild. Når du tenner opp blir det mye røk. Særlig om lauvet er litt vått, eller det er rim på riset. Men når en begynner å få til fine glør, blir det ikke særlig med røk. Og glørne holder lenge. Når en da vil ha større varme, puster en i glørne, og legger innpå nytt.

Det rare er at det ikke går an å fyre med rå furu-ved! Det er plent umulig. Av og til har jeg overnatta i kojer der det bare har funtes slik fersk furuved. Det finnes ikke klenere ved. En kan bare gi opp først som sist. Da er det nok lettere å finne bjørkris ute, og håpe at det er nok trekk i omnen til at slik fyring går. Jeg har ikke prøvd, men kanskje det går, om du fyrer med omnsdøra åpen?

Det er nok enklest å øve på råbjørk-fyring på vinteren. Riset tar lettest fyr da. En kan jo forsøke når dagen ikke er så fryktelig kald, og det ikke er rim på bjørka. Pass på å rive riset smått, og legge alt samme vei. Det blir lettere om det er en fin liten vind-trekk. Så nå er det bare å finne en fin tørrabbe der det ikke er for mye snø, og sette igang! Vi som bor på fjellet, må kunne å berge oss på fjellet.

For kurs og andre opplegg sjekk ut www.raaroros.no eller www.norskmestring.no 

8 årstider

Ved Rolf Opdal

først publisert på STI

 

Hvor mange årstider har vi? Sjølsagt 4, er vel det naturlige svaret. Men så skal en begynne å tenke litt… Årstidene skal jo helst svare til noen realia. De bør helst kunne datofestes, eller festes til en definert overgang. Og da kan en bli i stuss.

Hva er haust? Det er jo alt mulig; fra innhausting av poteter, til blader som detter av, til snøslaps, og klare kalde dager da en kan gå overalt på spekt mark. Og jakt, sjølsagt. Jegeren vet at haust er all slags.

Og våren? «Vi har ikke vår på Røros», sies det av og til. Hva er nå denne våren: den hvite tida med supert skiføre om natta og om morgenen? Eller tida da saker og ting blir grønt? Sørover er det vel helst den siste tida. Men vi opplever ikke så mye av det.

Hvis vi skal operere med fire årstider blir sommeren uhyggelig kort, og vinteren svært lang. De passer dårlig til ei naturlig oppdeling av året.

Konklusjon; Årstidene våre er for upresise, og stemmer ofte dårlig med hva vi forventer av dem.

Men det finnes noen som har mer greie på dette. Samene har alltid hatt 8 årstider. Samene er «de åtte årstiders folk». Jeg har gjort noen forsøk på å finne ut hva som ligger i disse. Og det slår det meg at her ligger det realiteter bak. Ofte kan en på dagen si når det ble vinter. Overgangene er knytta til fenomen i naturen. Det er ofte fenomen knytta til reindrifta i dag. Men når jeg leser «Snø» av Yngve Ryd (Min favoritt!), der han intervjuer samen Johan Rassa om akkurat snø, ser jeg at årsidene oftest er knytta til menneskets bevegelse ute i fjellet og i skogen, ofte sammen med reinen. Jeg finner ut at jeg kan knytte de samiske årstidene til bruk av naturen. Og da ligger det nært for meg, som jo er en del ute, å begynne å bruke de samiske betegnelsene for årstidene.

Samenes historie er nært knytta til utnyttelse av reinen. Sverre Fjellheim beskriver Samer i Rørostraktene (1999) at samene først drev ekstensiv jakt etter reinen ved hjelp av fangstgraver og ledegjerder, og også fangst av andre andre dyr. Her ble en naturligvis nødt til å ferdes i fjellet og i skogen, på ulik måte etter som året gikk. Det er mye som tyder på at det var samene som lærte nordmenn å gå på ski. Og også mye som tyder på at fangstanlegga for villrein er samiske. I neste fase (fra ca. 1500-1600) ble rein temt, og reinen ble mjølka. Da levde en tett på reinen. Hele året bodde en i torvgamme eller teltgamme. Og reinen har sine vandringer, fra årstid til årstid. Den var også viktig som trekkdyr om vinteren, og kløvdyr om sommeren. Siste fase (Tidlig 1900-tall?) er den fasen vi nå kjenner. En ekstensiv reindrift, der reinen ikke temmes i samme grad. En har store flokker som flytter mellom ulike områder gjennom året. Årstidsbetegnelsene knyttes vel helst til de to første fasene av samenes historie.

Jeg bor i et sør-samisk kjerneområde. Altså må jeg kunne lære av sør-samisk kultur. Sørsamene er et lite folk. Deres identitet og kultur er nå mye knytta til reindrifta, men den går sjølsagt mye videre, og er mye mer omfattende. Språket tales av få, og er opplevd som truet av storsamfunnet. Men denne kulturen er stolt, og vokser i styrke, tror jeg. Jeg har ikke noe problem med å knytte meg til denne kulturen. Antakelig var reinjegeren og finneren av første røros-malmen Hans Olsen Aasen same også, og dermed går de aller fleste rørosinger rundt med samisk blod i årene!

Så her forsøker vi da å si noe om de åtte årstidene. Og jeg prøver å relatere dem til min hverdag., og særlig til ferdsel. Her brukes de sør-samiske namna på årstidene. Jeg føler meg ikke helt på trygg grunn her. Og vil gjerne ha retta opp feil jeg gjør; så ta kontakt om du ser noe som må rettes eller suppleres.

DAELVIE: Vinteren; Fra desember til februar, omtrent. Daelvie starter med at det bli skikkelig skiføre, og at en ikke kan gå på føten i fjellet lenger. Årets daelvie starta ca 10. desember. Nå ble det også sledeføre. Snøen er kald og porøs, oftest uten bærelag. Den er «djuprendt» som vi sier. De fleste bruker ikke fjellet så mye i denne perioden, for skiføret er ikke særlig bra, og dagene er korte. Men vinteren kan naturligvis være så mangt; mye eller lite snø, mye eller lite vind. Kulden varierer sjølsagt også.

Innmed Pantslåtta. Litjfjellet.

GIJREDAELVIE:Vårvinteren; fra uti februar til april. Nå er det «opprendt». Det vil si at snøen bærer nogenlunde. Skiføret er ofte fint. Solen varmer midt på dagen. «Om snøn håller sig kall och torr så är vårvinteren härligaste tiden», sier Johan Rassa.Vi er vel der nå. I fjor tok det veldig lang tid til daelvie sluttet. Det ble ikke opprendt før langt ut i mars. Men i år er det annerledes. Gijredaelvie har kommet. Nå er det bare å ha seg til fjells.

 

Ved Tverrøtjønna. Skarven i nord.

 

GIJRE: Våren; April og mai. Dette er snøsmeltingstida. Våren starter med at snøen blir bløt på dagen, og speker på natta. Skareføre er karakteristisk for denne tida. Våren slutter når det er mer barmark enn snø. Det er ikke «hele fonner». Det vil vel variere en del fra etter hvor høgt en er. Bestefar min ville si at det er «randhelt»: At du kan bevege deg fra fonn til fonn uten altfor mange buktninger rundt barmark. Kjenner andre til begrepet? Det begynner å bli så vidt grønt enkelte steder. De fleste setter bort skiene etter gijre. Det er vel i denne perioden en snakker om «førefallet» og. Er overgangen til gijregjessie også det at isene blir usikre? Mai er en overgangstid da mye skjer.

 

Innmed Røa, Femundsmarka. Elva har ikke begynt å stige.

 

GIJREGIESIE: Vårsommer; Mai til midtsommer. Nå er det altså mer barflekker enn snø, og til slutt er snøen helt borte. Bekkene går i flom. Her i distriktet har vi uttrykket at bekkene kjem. Da blir de vanskelig å passere dem på ski. Dette skjer i overgangen til gijregiesie. Lauvet begynner å sprette. Lyst hele døgnet. Nå må en altså gå, men det er ikke så lett å komme fram tidlig i gijregiesie. Det er bløtt og trasig, med mye vatn.

 

Frå Ormgrashøda. Nå er det greit å gå i fjellet. Her er vi seint i gijregiesie, nesten i overgangen til giesie.

 

GIESIE: Sommer; fra uti juni, til august. Myggtida. Nå har lauvet sprunget ut for fullt. Fint å gå i fjellet. Dette er sjølve vekst-tida for planter i skog og mark.

 

Innom Orvbergsfjellet. Grønt og tørt.

 

TJAKTJEGIESIE: Haustsommer; August(, og sept?). Haustingstid for bær. Grasveksten tar av. Men veldig fint i fjellet. Om det kommer en snøskur, er dette for ingenting å regne. Men det er vanlig med spek enkelte netter.

 

Fjellets gull. Definitivt tjaktjegiesie.

 

TJAKTJE: Haust; september til oktober eller november. Første snøen har kommet eller kan ventes. Men det er føre for føttene. «Det snøar, tinar og slaskar», sier Johan Rassa. Slutt på grøn vegetasjon. Bladverket på trærne blir borte.

 

Tjaktje. I Djupsjølia

 

TJAKTJEDAELVIE: Haustvinteren; uti oktober, og oftest til desember. Nå begynner snøen å legge seg. Det tiner, men blir ikke helt barmark. Denne årstida kan være verdig variabel, men noen år er det riktig flott å ferdes på føten. I 2010 var det slik. Men ofte kan en ta fram skiene også, om en ikke er altfor redd for dem. En når nemlig nedi sten med dem enda. Og en kan like godt gå på føten.For min del går jeg nærmest på ank hele haustvinteren. Hver dag kan bli den siste gang det er mulig å gå i fjellet. Når en ikke kan gå lenger, er daelvie – vinteren – kommet. Noen år kan det vare helt inn i juldagene. Det er i tjaktjadaelvie det kan være fin skøyteis.

 

Snø på Gjetbergsfloen. Men ikke skiføre. Her gikk jeg på føten.

 

Dette får bli mitt forsøk på å relatere årstidene til hvordan vi ferdes i fjellet i Røros-traktom. Andre steder blir ferdselen annerledes. Men jeg vil tru at dette skal stemme ganske bra med fjelltraktene i hele Sør-Norge, og også nordover. De samiske årstidene inneholder i tillegg en til dels komplisert flytte-syklus med reinen. Den kan jeg altfor lite om til å kommentere.

For meg er det også et poeng å formidle at vi har mye å lære ved å tilegne oss de kunnskaper som finnes i den samiske kulturen. Og dermed; vi har mye å miste, om kulturen går tapt. Johan Rassa kunne drygt 300 namn på snø. Nå er det dokumentert. Men mennesket forlater oss, og med det kunnskapen. Det aktualiserer et viktig utsagn; «Når et menneske dør, forsvinner en hel verden.»

Nå gjenstår å øve inn bruken av disse namna, og vite om overgangene mellom årstidene. Minimumsvarianten er å lære de norske oversettelsene. Men sjølsagt bør en kunne de sør-samiske begrepa.

 

Rå Røros jente og dame camp

Tilbring en weekend på en vakker fjellseter i naturskjønne omgivelser. Lær friluftslivsferdigheter sammen med andre jenter og damer, mens du nyter stillheten i det flotte området.

Last ned info i pdf om Rå Røros Jente og damecamp, April.  Informasjon er også  på facebook: http://www.facebook.com/events/186201074819216/.